Velkommen til IOP

Ilula Orphan Program – IOP er en ikke-statlig organisasjon (NGO) i Ilula i Tanzania. IOP bekjemper fattigdom ved å gi barn og unge støtte til utdannelse og livsmestring, og ved å veilede og hjelpe familier og lokalsamfunn.

Organisasjonen ble startet av norske Berit Skaare som et uformelt prosjekt i 1998, og ble offisielt stiftet den 27. juni 2000. I dag omfatter hjelpeprogrammet barn og unge i mer enn tjue landsbyer i Iringaregionen, og IOP har utviklet seg til å bli en avgjørende ressurs i lokalsamfunnet som blant annet gir arbeid til rundt 100 ansatte.

IOP Norge har engasjerte faddere, støttespillere og givere over hele landet. I 2023 består IOPs styre av følgende medlemmer: Ingunn B. Christiansen, Haldis Østby, Olav Drevland, Gunvor Meling, Emilie Wilhelmsen og Bente H. Gundelsby.

Vil du engasjere deg eller støtte arbeidet vårt i Ilula? IOP Norge ønsker seg både enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter som kan støtte med engangsbeløp eller faste bidrag. Ta gjerne kontakt med oss på iop.norge@gmail.com eller via vår Facebook-side.

Årsmøte for IOP Norge 17. april 2023

Årets årsmøte i IOP Norge avholdes i Globals lokaler i Grubbegata 4 i Oslo mandag 17. april kl. 18.00.

Innkalling og saksliste

Årsmelding

Alle som oppfyller medlemskriteriene har adgang til å delta med tale-, forslags- og stemmerett. Foreningen er åpen for tilslutning for alle dem som årlig betaler inn støtte til en eller flere av IOP -Tanzania sine prosjekter, via IOP-Norge.

Velkommen!

Utvidelse av barnehjemmet

I mai 2022 flyttet det en ny søskenflokk inn på IOP-senteret, og med den barnehjemmets første gutt. I etterkant har det kommet til ytterligere ni gutter, og alt tyder på at de trives godt.

Utvidelsen er muliggjort ved å ta i bruk fløyen som tidligere ble benyttet av frivillige på senteret. De frivillige bor nå i hytter som er bygget ved hjelp av økonomisk støtte fra Team Ueland, IOP Luxembourg og familien Wilhelmsen.  

Fiskedammen på IOP

I mai 2022 startet IOP sitt fiskedam-prosjekt. Dammen er på 15m x 35m, og den 9. mai 2022 ble 5000 yngel av fiskearten Tilapia kjøpt inn og sluppet ut i dammen. IOP ser på dette prosjektet som en mulighet for både økte inntekter og livsviktig ernæring.

Prosjektet ble utviklet etter å ha innsett hvor stor etterspørsel det er etter fisk i Ilula, og at det generelt er vanskelig å få tak i fisk i dette området av Tanzania. Det nærmeste fiskeprodusenten er Mtera-demningen, som ligger over 175 km fra Ilula. IOP kan dermed forvente å ha kunder både fra Ilula og nærliggende landsbyer.

I Iringa-regionen, og spesielt i Kilolo District, er en høy andel av befolkningen underernært, faktisk flere enn 45 prosent. Til sammenligning er dette tallet 25 prosent for Tanzania som helhet (kilde: FN Sambandet). Fiskene fra fiskedammen til IOP vil ikke bare gi et godt måltid, men også livsviktig næring til barna på senteret og skolene.

Fiskedammen gir læringsmuligheter både for barna og ungdommene på senteret, og for studenter fra eksterne utdanningsinstitusjoner. Jentene på senteret har fra starten av vært involvert i prosjektet, først med å «plante» fiskene og deretter med å mate dem. Prosjektet gir muligheter for studenter fra høyskoler og universiteter til å gjøre feltarbeid hos IOP.

IOP arbeider med en utvidelse av prosjektet, fra én til fire fiskedammer. Den første fiskedammen ble finansiert internt, og man leter nå etter eksterne bidragsytere.

«Operation Clara. Mission completed»

For om lag 20 år siden var IOPs «grunnlegger» Berit Skaare utafor huset sitt i Ilula en tidlig morgen. Hus så da plutselig et firfotet vesen som hun i første omgang tenkte var en hund. Kommet litt nærmere, så hun at vesenet slett ikke var en hund, men et menneske som beveget seg ved å gå på alle fire. Nærmere ettersyn viste at mennesket var ei lita jente på 4 år, født sterkt misdanna – med beina bak-fram og med selve føttene vridd nitti grader, mot hverandre. Eneste mulige fremkomstmåte ble da å krabbe på alle fire, slik denne jenta (som seinere skulle vise seg å hete Clara) gjorde.

Det handlingsrettede mennesket Berit tenkte umiddelbart: «Dette må gjøres noe med, Clara kan ikke leve videre slik». Hele Berits speiderbekjentskapskrets i Europa ble kontakta – og etter hvert gav det som resultat at to kirurgieksperter fra Tyskland meldte seg til tjeneste, idet de meddelte at «dette kan vi ordne». «Ordningen» skjedde så ved at de to kirurgene kom til Tanzania og gjennomførte en omfattende og vellykka operasjon ved et større sykehus der. Etter et to måneders sykehusopphold med daglig behandling og trening, kunne Clara forlate sykehuset og reise hjem, – hun kunne nå gå på tilnærma normalt vis og delta som andre barn i leik og skolegang.

Så gikk årene for Clara – nå med bein til å gå på – men fortsatt under kummerlige oppvekstvilkår, som datter av en bevegelseshemmet mor, bosatt i en liten jordhytte med to små rom,  uten vinduer, dør eller fast gulv. Heldigvis var mormor også der, en sterk kvinne som gjennom hardt arbeid klarte å skaffe det aller mest nødvendige til veie for rett og slett å kunne overleve: mat og klær, vann og ved – på minimumsnivå.

Vær og vind tærte år for år på den jordhytta som var de tre generasjonenes bosted, og da bølgeblekktaket etter hvert ble så utett at paraply var påkrevet innendørs (!), måtte noe gjøres. Nytt tak var ikke mulig å legge – for riving av det gamle ville medføre at konstruksjonen ble så svekka at hele jordhytta ville ramle sammen. Så hva gjør man nå? Noen hjelp fra det offentlige er ikke til å tenke på……. Da er det at «Bibi» Berit Skaare igjen trår til: Fra sitt påtvungne eksil i USA – koronaforårsaket – henvender hun seg til sitt kontaktnett over den ganske verden og forespør om støtte til å få bygd et nytt hus til Clara, moren og mormoren. Og slik blir det: Penger framskaffes i størrelsesorden 150 000 kroner, «byggmester» hyres inn og arbeidsstokken i IOP-systemet i Ilula stiller opp på dugnad etter dugnad. I november i år står så det nye huset ferdig, og under stor festivitas kan nøkler til huset overleveres fra IOP til Clara.

Den lille delegasjonen fra Kragerø som var i Ilula i november, hadde gleden av å kunne være med på innflyttingsfesten. Det ble en opplevelse som seint vil bli glømt: De tre kvinnenes viste en så stor glede og takknemlighet over å kunne flytte fra den falleferdige jordhytta si til et ordentlig hus (ca 25 kvm) – med flere rom, vinduer, dører – og med vann i tappekran ved husveggen. Mors rørende takketale gav klart uttrykk for dette, ikke minst gikk de takkens ord da til Bibi Berit og til IOP, som enda en gang hadde bidratt til et levelig liv for Clara, mora og mormora. Berit på sin side nøyde seg med å minne på de forpliktelser til å passe på og vedlikeholde som det medfører å ha et hus, før hun gratulerte Clara så hjerteligst. Vi fra Kragerø ruslet tilbake til jentehjemmet, glade for å ha fått være med og se mennesker få et nytt og mer verdig liv – og i beundring over Berit og IOP som hadde fått dette til.

Reisebrev fra Ilula

Olav Drevland i IOPs styre og hans kone Lydia besøkte Ilula i november. Her er deres reisebrev!

Etter å ha klatret opp de siste kneikene og passert hundrevis av trailere og store vogntog, er vi tilbake på dette merkelige stedet på jorda. Igjen er det blitt stupmørkt før vi i nattemørket kan skimte skiltet «Lords Acre», ta av fra storveien og svinge til venstre mot den humpete veien opp mot barnehjemmet i Ilula. Ei lang, slitsom dagsreise fra Dar Essalam er tilbakelagt, men den er snart glemt. Innenfor porten på senteret blir vi møtt av sang og dans og «Karibu sana». Velkommen! Jentene, de ansatte og Berit har alt venta i mange timer. De har dessverre ikke mottatt beskjeden vi sendte underveis. Dette er Afrika. Dette er Varmen som slår imot oss. Hjerteligheten  og smilene fra venner vi har kjent i mer enn 15 år, kommer innenfra. 

Enica er en av mottakelseskomiteen. Hun er den fødte administrator som sørger for alle besøkenes ve og vel så lenge vi er her. Det har gått mer enn 4 år siden sist, og mye har forandret seg. Denne gangen blir vi innkvartert på en av de nybygde gjestehyttene et lite stykke fra barnehjemmet. Ei uke har vi på oss for å gjenoppfriske vennskap og kontakter. To av reisefølge vårt, Åse og Jostein, er her for første gang, men vi andre, Anne Marie, Eva og Sigurd kan se at mye er forandret og forbedret. Etter en god natts søvn, er vi i gang. De herlige ungene på førskolen Kids Corner rører oss til tårer. Her lærer de å snakke engelsk fra første skoledag og Montesorri-metoden for læring imponerer. Hele det afrikanske kontinentet er laget som puslespill og landene finner sin plass. Vi voksne på sidelinja skjønner at vi har flere åpne hull i vår Afrikakunnskap. Førskolen ligger midt i landsbyen Isele. Med tilfredshet kan vi registrere at flere av jordhyttene med stråtak er erstattet med murhus og blikk. Men her mangler man penger til et gjerde rundt skolegården. Gjengen fra Norge blir gjerne med på spleiselaget. Et av barna er lam og må bæres av lærerne over gårdsplassen for hvert dobesøk. Her kan vi hjelpe til med å skaffe en rullestol for vesle Edon. Så lite for oss, så mye for dem som får hjelp til en lettere hverdag.

Et strålende besøk på «Lords Hill» rekker vi også denne dagen. Her hvor Kragerø Videregående har satt sine tydelige spor. Skolen er midt i eksamensuka og rektor Titus har flere utfordringer med elektrisiteten til skolen. Titus inviterer oss seinere hjem til middag. For en flott fyr og for en gjestfrihet. Han glemmer ikke at han en gang var gjest hos oss i Kragerø.

Søndag er kirkedag, og siden vi har ønsket oss et besøk til masaiene, blir vi en hel gruppe som legger turen til masailandsbyen en drøy times kjøring fra Ilula. Her har Berit og IOP pleiet et vennskap til høvding Naftali over mange år. Naftali ble kristen for flere år siden, men hva skulle han gjøre av de seks konene? 48 barn var det også blitt. Naftali tenker nok at han må stort sett leve som før. Han har bygget en kirke som for det meste fylles av hans egen familie. Glade er vi for å kunne bidra til noe av kollekten som i dag går til å legge strøm i kirka. Etter gudstjenesten går vi i samla flokk ut bort til et av konehusene og setter oss i skyggen, for her står sola i senit. På veien fra kirka legger vi merke til noen veldige spor i sanda, og får fortalt at en hel flokk elefanter  passerte landsbyen kvelden før. Det er tørke i området,  og elefantene er på vei til  elva som renner  like ved. Det er den samme elva hvor  en av Naftalis koner ble tatt av en krokodille. Dette er Afrika. I dag er en av høvdingens barnebarn tolk, og her sitter vi og  har  en god prat med Naftali. Etter maten kommer seremonien der de unge masaiguttene hopper. Sterke og senete er de, og klare til å forsvare stammens kveg når det er nødvendig. En underlig stemning er det mellom dem og masaijentene som er tilskuere. Her er mye på gang. Dette møtet med masaiene er alltid sterkt. Jeg tror det er slik fordi det føles ekte. Dette er ikke mennesker på utstilling, men har sin rot i gammelt vennskap. Mange av masaibarna har fått hjelp til utdanning og er utrolig takknemlige. Høvdingens uttrykte håp er at de aldri glemmer sin kultur og hvor de kommer fra.

Dagene fylles av opplevelser. Besøket i en afrikansk familie gjør også kraftig inntrykk. Vi handler inn maten på markedet der ingen «butikker» har dører og hvor vi virkelig strever med å vende oss til det vanvittige pengesystemet og ellers med å gjøre oss forstått. Med noe hjelp går det, og vi drar avgårde med ris, grønnsaker og ei levende høne under armen. Vi har med nok mat til å mette familien vi besøker pluss en hel del nysgjerrige naboer som skal se på  Mosongoene ( de hvite folka) som er på besøk. Høna blir slakta og ribba og settes til kok på bålet. Vi skal bære vann og helst også jobbe på markene for å kjenne hvordan det føles. Det siste slipper vi denne gangen siden vi er i starten på regntida og det er lite som gror. Det er vår bønn at  menneskene her måtte bli velsignet med mye livgivende regn i år!

Den store nyvinningen «Farm for the future» som Åsmund Ueland og hans familie har gått i bresjen for, er vi spente på å se. På den gamle tobakksplantasjen som Berit kjøpe i sin tid, er det bygget flotte driftsbygninger og et fantastisk damanlegg ligger klar for regnet som ventes. Vi blir utrolig imponerte over vanningsanlegget og alle planene for farmen. Her blir det opplæring i morderne jordbruk og hjelp til landsbyfolk og unge kvinner som får en ny mulighet til å starte egne bedrifter. Dette betyr arbeidsplasser og framgang for nærområdet og alle landsbyene omkring. Vi håper og ber om at planene lykkes.

En formiddag er satt av til besøk hos de gamle ( altså folk på vår egen alder) I Tanzania finnes ingen velferdsgoder. Staten har ingen ordninger for hverken barn eller voksne. Berit har derfor startet en «Seniorklubb» som inviterer landsbyens eldre til en sammenkomst to ganger pr måned. Da får de gamle som oftest aldri har gått en dag på skole, mulighet til å lære noe, de får spille, trimme og de kan vinne en gevinst i utlodningen. Dette er stas. Til slutt får de en god middag. Janice, som var tenåring på barnehjemmet i 2007 da vi bodde der, har utdannet seg til sosialarbeider. Hun tar oss med på hjemmebesøk. 4 eldre damer skal få en pose med mat. Vi ledes ut i «bushen» til en grønn dal og går nesten en time før vi er framme hos Eliva som bor helt alene i jordhytta si. 7 unger hadde hun, men fem døde som barn.  Elida er  takknemlig og  lykkelig for besøk og forteller at vi er de første «Hvitinger» som har vært der. Ei lita oljelampe er alt hun har som belysning. Senga ligger tett inntil bålet der hun koker maten. Vi må tenke på våre moderne kjøkken , luftige soverom og svanemadrasser og alle våre tekniske nyvinninger. Alt vi føler at vi MÅ ha. Vi forlater Eliva med mange tanker. Tolken oversetter; Hva gjør deg glad, Eliva? Det er når jeg får besøk, helst av barnebarna smiler hun strålende  tannløst. Så er vi ikke så ulike, men så lever Eliva midt i en fred som vi andre kan misunne henne.

Det er flere opplevelser. Den som handler om Klaras hus, hennes mor og bestemor må få et eget kapittel.

Det nærmer seg avreise. Det er samling i Hallen. Barnehjemsjentene og de første fire guttene som nylig har flyttet inn,  holder avskjedskonsert for oss som skal dra. I tillegg har de ansatte møtt opp . Flerstemt sang og dans som ingen ende vil ta. Dette er teambygging, tenker vi. Dette er fattige mennesker med en rik kultur som  vi i vår verden bare kan drømme om. Det samme tenker vi også når trommene vekker oss til morgensamling og når vi sammen med disse menneskene står i ring, holder hverandre  og ber og kan legge dagen , menneskene og dette underlige sted på jorden i Guds hender.